Om romskaping i parforhold

Når rommet blir trangt mellom oss

Det skjer ofte i det små.

En kommentar som lander litt skjevt.En tone som er litt annerledes enn vanlig.En stillhet som varer litt lenger enn den pleier.

Det er ikke mye.

Likevel kan noe begynne å stramme seg til mellom oss.

En kveld

Det er kveld. Dere sitter i hver deres ende av sofaen. Dagen har vært lang; mye som skulle håndteres, mye som fortsatt henger igjen.

Den ene sier noe i forbifarten.

Den andre svarer kort.

Det er vanskelig å peke på hva det var. Ordene i seg selv var ikke sterke. Likevel skjer det noe i måten det sies på, og i måten det tas imot.

Et lite skifte.

Det som skjer raskt

Det skjer noe i oss med en gang.

Vi tolker.Vi legger mening inn i det.Vi begynner å plassere den andre.

Du bryr deg ikke.Du hører ikke etter.Dette er typisk deg.

Eller:

Nå orker jeg ikke dette.Jeg trekker meg litt unna.Jeg sier minst mulig.

Dette skjer fort. Så fort at vi sjelden rekker å legge merke til det.

Rommet fylles.

Av det vi tror vi vet.Av det vi har erfart før.Av det vi forsøker å beskytte.

Et lite opphold

Noen ganger oppstår det likevel et lite opphold.

Du merker noe i deg selv; en irritasjon, en spenning, en impuls til å svare raskt eller lukke det hele.

Og så skjer det noe nesten umerkelig.

Du lar det gå noen sekunder.

Ikke for å finne det riktige svaret, men for å bli i det litt lenger.

Å bli stående

Du sier ikke det første som faller deg inn.

Kanskje du sier noe enkelt.

At du merker at du reagerer.At noe skjedde der.At du ikke helt vet hva det handler om ennå.

Det er ikke en løsning.Det er heller ikke en forklaring.

Men det gjør noe med rommet.

Det som åpner seg

Når det ikke lukkes med en gang, får situasjonen en annen form.

Den andre får mulighet til å komme frem på nytt.Det som virket tydelig, blir mindre fastlåst.Noe som var i ferd med å bli til en konklusjon, blir stående litt åpent.

Kanskje kommer det noe annet frem.

Tretthet.Sårhet.En opplevelse som ikke var synlig i det som ble sagt.

Og dere er ikke helt på samme sted lenger.

Bevegelsene vi kjenner igjen

I etterkant er det mulig å få øye på bevegelsene.

Å gå raskt mot en konklusjon.Å trekke seg unna.Å stramme inn.Å åpne uten å finne retning.

De gir alle mening.

De er en del av hvordan vi forsøker å håndtere det som oppstår mellom oss.

Men når vi legger merke til dem, blir det også mulig å stå litt lenger før vi går videre.

Det som skjer i det små

Det er her praksisen ligger.

Å legge merke til hva som skjer i deg selv.Å sette noen ord på det uten å lukke den andre.Å la det som skjer få litt tid.Å holde fast ved at relasjonen betyr noe, også når det strammer seg til.

Det er ikke noe som legges utenpå.

Det er noe som skjer midt i situasjonen, mens den pågår.

Over tid

Et parforhold formes av slike øyeblikk.

Igjen og igjen.

Når rommet lukkes raskt, blir det trangere over tid.Når det får stå litt åpent, skjer det noe annet.

Det gir ikke nødvendigvis færre misforståelser.

Men det gir en annen måte å være i dem på.

En opplevelse av at det finnes plass.Til å bomme litt.Til å finne tilbake.Til å bli i det sammen.